24 juli 2015

Et kanonfunn



For fire år siden ble det gjort en aldri så liten oppdagelse i en av Vardøs eldste bygårder, Husegården. Da man skulle renovere taket på det såkalte «russehotellet» fra 1800-tallet – som i sin tid fikk sitt navn fordi det fungerte som pensjonat for russiske pomorskippere – kom en gjenstand av jern for dagen. Trillrund, stor og tung – en gammel kanonkule! Nå er den på museet i byen.

En kanonkule under taket? Det ligger ganske sikkert en spesiell historie bak, men det er neppe noen nålevende som kan fortelle den. Museets tanker gikk heller i retning av det vi faktisk kan få svar på – nemlig spørsmålet om hva slags kanon det kan være snakk om, og om funnet kan ha sammenheng med det eldste Vardøhus, som lå så å si utenfor stuedøra på Husegården.

Vardøhus festning, eller slott, som det ble kalt, lå fra middelalderen av og helt til 1730-årene nede ved havnen i Østervågen. Først da ble festningen flyttet opp til der den nå er. Vardøhus slott var i mange år Danmark-Norges grensepost mot øst, og dessuten sete for lensherren og senere amtmannen i Vardøhus len. Selve slottet kjenner vi kjenner flere avbildninger og beskrivelser fra slutten av 1500-tallet og fremover. Da den gikk ut av bruk, fremstod festningen som et renessanseanlegg fra Christian den 4.s tid.

Og selvsagt var festningen også den gangen godt forsynt med kanoner. Kunne vår kule komme fra en av disse? Neppe. Vardøhus slott hadde riktig nok 12 kanoner da den ble nedlagt, men de største av dem var bare firepundere. Størrelsen på kanonene ble regnet etter vekten på kulene, og en firepunds kanonkule veide altså 4 pund eller 2 kilo. Kula fra Husegården er mye tyngre – den veier sine 6 kilo eller 12 pund. Og noen så stor kanon fantes ikke på det gamle slottet i Østervågen.

Tolvpundere på avveie
Da dagens festning stod ferdig i 1738, var den imidlertid bestykket blant annet med fem tolvpundere. Sommeren 1812 ble tre av dem fremdeles betegnet som brukbare, mens de to andre ble kassert. I september samme år, da en fiendtlig fregatt truet med å angripe byen, ble kanonene satt i beredskap og ladd; etterpå fikk man ikke kulene ut igjen, og de måtte derfor skytes ut. Bare to av de tre tolvpunderne viste seg da å fungere etter hensikten. I 1813 fikk festningen derfor 12 nye tolvpundere, som etter fredsslutningen i 1814 ble tatt av lavettene og lagt på vollene. Man beholdt bare et mindre saluttbatteri, foruten to av tolvpunderne – «om russerne her på havnen skulle bli urolige».

Senere fant man et alternativt bruksområde for de gamle tolvpunds kanonene – nemlig som fortøyningsfester eller pullerter. Museet i Vardø har et bykart fra 1890 som viser kanoner som er stilt på høykant og brukt på denne måten flere steder i byens havn, blant annet i Østervågen, ikke langt fra Husegården.

Da moloen i byen så ble bygd noen år etter, ble flere tolvpundere satt opp som pullerter, og der står de fortsatt. Noen av dem ble tatt ut igjen da man renoverte moloen i 1970. Et par kom tilbake til festningen, mens én ble gitt i gave til Moss i forbindelse med byens 250-årsjubileum. Mange av tolvpunderne på Vardøhus var nemlig i sin tid blitt produsert ved Moss jernverk.

Det er ikke så rart at en kule som jo bare passet til de samme tolvpunderne, også kunne havne på vidvanke. Men vi skulle gjerne ha visst hva den gjorde på loftet i Husegården!