'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

30 januar 2005

Kirkens leilendinger på Rosneset

Et brev fra 1341 kunngjør at adelsmannen Håkon Gunnarson og hustruen Thoro gir bort en del jordegods som de eide i distriktene vest for Lindesnes, til Munkeliv kloster i Bergen. Til gjengjeld skulle det aldrende ekteparet få bosted og pleie i klosteret, og det skulle leses messer over sjelene deres etter at de var døde. Blant de gårdene som Håkon og Thoro, som trolig har hørt hjemme på Lista, gav til klosteret, var Koddeland (Nyland) i Austad – ”Kollalande er liggir i Rosthnæse i Avmdstadar sokn”.

I middelalderen opptrer både Munkeliv kloster og andre kirkelige institusjoner som jordeiere i Austad i nåværende Lyngdal kommune. Hva innebar det å være kirkens leilending den gangen?

La oss først se litt på hvilke gårder i Rosnes – for det var datidens navn på halvøya mellom Grønsfjorden og Rosfjorden – som tilhørte kirken i middelalderen.

Munkeliv kloster hadde i tillegg til Koddeland, sikret seg eierskap til storgården Høyland og til Indre Bordviga. Vi vet ikke når disse to gårdene hadde blitt gitt til Munkeliv, men det er grunn til å tro at det skjedde før 1341, og temmelig sikkert som sjelegave. I den delen av Vest-Agder som ligger vest for Lindesnes, eide Munkeliv et betydelig antall gårder.

Austad sogn var en del av Stavanger bispedømme, og i Stavanger satt biskopen. Før Reformasjonen i 1537 eide Stavangerbispen ødegården Roen under Ramsjord og en part i Ytre Revøy, i en periode også Birkeland. Når det gjelder Roen og Birkeland, vet vi også bakgrunnen for eierskapet. Disse gårdene var blitt pantsatt til korsbrødrene i Stavanger som del av betalingen for et skip som brødrene hadde solgt til en Bård på Hauge. Det skjedde i 1322, og Bård på Hauge må vi tro har hørt hjemme på én av Hauge-gårdene på Lista.

Men det meste av kirkegodset i Austad tilhørte distriktets egne kirker. Vanse kirke eide således halvparten av Østre Selør og en større part av Ytre Skarstein. Disse inntektene lå til kirkens ”fabrica”, dvs. at inntektene skulle brukes til vedlikehold av kirkebygningen. Til Vanse kirkes ”mensa” – altså inntekter som presten der disponerte fritt – lå parter i Nakkestad, Indre Revøy og Erikstad.

Stuland og Ådneskår tilhørte Spind kirkes fabrica-gods. Stuland lå i senmiddelalderen øde under Indre Skarstein.

Hva så med Austad kirke? Jo, til kirkens vedlikehold lå inntektene av 1 hud i Askeland, ½ hud i Hoggsås (ødegård under Høyland) og ½ hud i Hundingsland. Til sammen 2 huder – det er ikke mye. De største og rikeste kirkene på Agder, Vanse og Tveit, hadde inntekter som var 10 ganger større. Forklaringen kan være at kirken på Austad i utgangspunktet var en ren gårdskirke, eid av en storbonde bosatt på stedet. I så fall var det ikke nødvendig å sette av midler til årlig vedlikehold – vedlikeholdet var jo uansett kirkeeierens ansvar. Det var ikke bare Austad som hadde lite av denne typen jordegods; Oddernes kirke hadde for eksempel ikke fabrica i det hele tatt.

Vi vet at det var egen prest ved kirken på Austad på 1300-tallet. Men en gang i senmiddelalderen legges Austad sogn inn under presten på Å i Lyngdal. I senere kilder finner vi at presten på Å får inntektene av Prestjord i Austad og laksefisket der. Disse inntektene gikk til enkesetet – altså til enken etter forrige prest. Det er godt mulig at Prestjord før det tilhørte Austad-presten.

Hvordan var så vilkårene for dem som var kirkens leilendinger i Austad? I hovedsak neppe annerledes enn for andre som leide jord. Ofte begrenset leieforholdet seg til at leilendingen måtte betale en årlig avgift til jordeieren, mens han selv kunne disponere over gård og grunn nærmest som han ville. Vi vet for eksempel at den halve ”huden” som Austad kirke eide i Hundingsland, gav rett til 1 spann talg i årlig landskyld (leie) av gården.

I noen tilfeller kunne landskylden svares i pliktarbeid. Presten på Å eide 1 spann i Rosfjord. For den landskylden pliktet bonden på Rosfjord å stille med båt når presten på Å eller kapellanen hans ville ”farre thill Ouvestads kiercke att giøre thienneste”.

Noen av de kirkelige jordeierne synes imidlertid å ha drevet en mer offensiv godspolitikk. I vårt distrikt gjelder det særlig Munkeliv kloster. Abbeden i Munkeliv hadde egne ombudsmenn i lenet, som blant annet skulle sørge for at landskylden ble betalt i rett tid. De gangene vi finner ombudsmennene omtalt i skriftlige kilder, dreier det seg om folk bosatt på Lista. I det minste i ett tilfelle (i 1339) var det konflikt mellom den mektige prosten på Lista, Herr Ivar, og klosteret i Bergen. Av et brev fra biskopen i Bergen til biskop Eirik i Stavanger, fremgår det at prosten hadde forurettet Munkelivs bønder i Lister, trolig ved å pålegge dem byrder som gjorde det vanskelig å betale landskylden.

Kirkegodset ble fra slutten av 1600-årene av kjøpt av bøndene (i noen tilfeller gikk eierskapet via borgere eller embetsmenn; det gjaldt blant annet Munkelivgodset i Høyland og Indre Bordviga). Kirkens leilendinger ble dermed selveiere. Den siste resten av kirkegods i Austad var den ½ huden som Vanse prestebol eide i Erikstad. Den ble først ”avlest” i 1920 – for et engangsbeløp på 48 kroner!

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...